Hovedside

Neste konsert

Forrige konsert

Sesongprogram

Collegiûm Mûsicûm

Programarkiv

Kontakt oss

Info for medlemmer

Søndag 2. november

Collegiûm Mûsicûms kor og orkester

J. Haydn: symfoni nr 9 i C-dur: 
    1: Allegro molto 
    2: Andante 
    3: Finale - menuetto & trio

L. van Beethoven: Prometheus overture: 
    Adagio - Allegro molto con brio

Korskirken kl. 19.30

dirigent: Håkon Matti Skrede

leder (Haydn): Geir Atle Stangenes

sopran: Hilde V. Hagen

alt: Kristin Mulders

tenor: Are Frode Søholt

bass: Daniel Oskar Danielsen

Håkon Matti Skrede er fast dirigent for Collegiûm Mûsicûms kor. Han er utdannet fiolinist og sanger fra Griegakademiet med mastergrad i sang med Hilde Haraldsen Sveen som lærer. Han har studert korledelse i Bergen og direksjon med Christian Ashely-Botha i Sør-Afrika. Han er også fast dirigent for Bergen Filharmoniske kor. Som sanger har han opptrådt i en rekke sammenhenger.

Geir Atle Stangenes begynte å spille fiolin med sin far i 5-årsalderen og har siden vært elev hos Stephen Penny, Henryk Kniejski, Frantisek Veselka og Bjarne Fiskum. Han har også deltatt på flere mesterklasser med bl.a. Camilla Wicks, Grigory Szislin og Pjotr Janowski. Han er 1. fiolinist i Bergen filharmoniske orkester, fast medlem av BIT 20-ensemblet og ellers aktiv i byens musikkliv. Særlig har han lagt ned et stort arbeid i Collegiûm Mûsicûm.

Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791):

Requiem, KV 626

"Requiem aeternam dona eis, Domine" - "Herre, gi dem evig hvile" - er innledningsordene til den katolske messen for de døde. Dens seks hovedledd er Requiem, Kyrie eleison, Dies irae (dommedagssekvens fra det 13. årh.), Sanctus, Agnus Dei og Lux aeterna/Requiem. Mange komponister har satt musikk til disse tekstene. At også Mozart hadde gjort dette, ble kjent noen år etter hans død. Omstendighetene omkring verkets tilblivelse er mystiske. At Mozart på slutten av sitt liv komponerte en dødsmesse, skyldtes et oppdrag fra grev Walsegg, som gjennom et bud bestilte komposisjonen i juli 1791. Mozart var allerede grepet av forutanelser om sin egen død, og arbeidet med verket skjedde i et kappløp med døden. Dette forklarer verkets spesielle status og subjektive karakter. Det er annerledes enn hans øvrige kirkelige verk. Mozarts Requiem er en romantisk tonediktning, ikke bare en tonesetting av den liturgiske teksten, men også et dypt personlig verk, preget av kampen til et menneske som fremdeles henger ved livet, mot døden, som nærmer seg stadig mer truende. Døden innhentet Mozart før denne kampen var ført til ende. Bare en del av verket klarte han å gjøre ferdig. Helt ferdig ble han med Requiem og Kyrie (Nr. 1). Mesteparten av Dies irae (Nr. 2-9) forelå i korsats med generalbass. Unntaket er Lacrymosa (Nr. 7), der Mozart bare rakk å skrive åtte takter. (Det fortelles at han prøvde ut de ulike delene sammen med Süssmayr og andre venner og at han knapt ti timer før sin død brøt sammen under de første taktene av Lacrymosa). Under hele prosessen samarbeidet han tett med sin elev Franz Xaver Süssmayr, og det var han som til slutt fikk i oppdrag å fullføre verket, som var betalt og måtte leveres til oppdragsgiveren. Det ble urframført 14. desember 1793 under titelen "Requiem composto dal Conte Walsegg." Sanctus, Benedictus og Agnus Dei komponerte Süssmayr. Fra "Lux aeterna" grep han tilbake til Mozarts første sats, slik at verket blir et sluttet hele. Süssmayr gjorde også Lacrymosa ferdig fra takt 9. Mozarts manuskript ble funnet i 1838. Flere forfattere mener at verkets tilblivelseshistorie gjør det innholdsmessig ujevnt, men at Süssmayr løste sin vanskelige oppgave så godt at ingen har kunnet gjøre det bedre.

Requiems spesielle klangkoloritt skyldes også en uvanlig instrumentasjon. Baumgartner skriver: "Første del innledes av bassetthornenes og fagottenes tunge klang. Så setter koret inn, forte og energisk og stiger fram mot "Exaudi" til et utbrudd av fortvilelse. Kyrie er en bredt utarbeidet fuge. Den etterfølgende Dies irae ... uttrykker menneskets angst for den ubegripelige livsavslutning. Så forkynner basunen i Tuba mirum den siste dom, solistene uttrykker sin frykt for den høyeste dommer, og koret støtter dem med et trefoldig angstskrik. Bønnen om mildhet og redning blir først sunget av damestemmene, så av herrestemmene og til sist av hele koret. Myke basetthornklanger følger det lyriske "Recordare", mens koret i dystre farger maler skrekken for fordømmelse i "Confutatis maledictis". Den milde bønnen om frelse går over i den tungsindige "Lacrimosa." Dies iraes dramatiske forløp ender med en fuge ("quam olim Abrahae"). Sanctus er, i motsetning til det foregående, trøstende og inderlig. Det samme kan sies om Benedictus og Agnus Dei. Fra "Lux aeterna" lar Süssmayr Mozart komme til orde igjen gjennom musikken til det innledende Requiem og Kyrie."

Kristen Øgaard